1
Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem, —
elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor
og den saganatt som senker
drømmer på vår jord.
Og den saganatt som senker,
senker drømmer på vår jord.

1
Yes, we love this country
as it rises forth,
rugged, weathered, above the sea,
with the thousands of homes.
Love, love it and think
of our father and mother
and the saga night that sends
dreams to our earth.
And the saga night that sends,
dreams to our earth.

2
Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget,
medens Øyvind kvad;
Olav på det landet malte
korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talte
Roma midt imot.

2
This country Harald united
with his army of heroes,
this country Håkon protected
whilst Øyvind sung;
upon the country Olav painted
with his blood the cross,
from its heights Sverre spoke
up against Rome.

3
Bønder sine økser brynte
hvor en hær dro frem;
Tordenskjold langs kysten lynte,
så den lystes hjem.
Kvinner selv stod opp og strede
som de vare menn;
andre kunne bare grede,
men det kom igjen!

3
Farmers their axes sharpened
wherever an army advanced,
Tordenskjold along the coastline thundered
so that we could see it back home.
Even women stood up and fought
as if they were men;
others could only cry
but that soon would end!

4
Visstnok var vi ikke mange,
men vi strakk dog til,
da vi prøvdes noen gange,
og det stod på spill;
ti vi heller landet brente
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald!

4
Sure, we were not many
but we were enough,
when we were tested sometimes,
and it was at stake;
we would rather burn our land
than to declare defeat;
just remember what happened
down at Fredrikshald!

5
Hårde tider har vi døyet,
ble til sist forstøtt;
men i verste nød blåøyet
frihet ble oss født.
Det gav faderkraft å bære
hungersnød og krig,
det gav døden selv sin ære —
og det gav forlik.

5
Hard times we have coped with,
were at last disowned;
but in the worst distress, blue-eyed
freedom was to us born.
It gave (us) father's strength to carry
famine and war,
it gave death itself its honour -
and it gave reconciliation.

6
Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret fór,
vi med undren mot ham hastet,
ti han var vår bror.
Drevne frem på stand av skammen,
gikk vi søderpå;
nu vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå!

6
The enemy threw away his weapon,
up the visor went,
we, in wonder, to him hastened,
because he was our brother.
Driven forth to a stand by shame
we went to the south;
now we three brothers stand united,
and shall stand like that!

7
Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ut.
Alt, hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet,
så vi vant vår rett.

7
Norwegian man in house and cabin,
thank your great God!
The country he wanted to protect,
although things looked dark.
All the fights fathers have fought,
and the mothers have wept,
the Lord has quietly moved
so we won our rights.

8
Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir.

8
Yes, we love this country
as it rises forth,
rugged, weathered, above the sea,
with those thousand homes.
And as the fathers' struggle has raised
it from need to victory,
even we, when it is demanded,
for its peace will encamp (for defence).